Pavol Jakubec är doktorand i historia vid Göteborgs universitet sedan 2015. För honom har forskarskolan inneburit inte bara ett intellektuellt och socialt sammanhang, utan också en möjlighet att djupdyka i svensk historia och upptäcka olika svenska landsändar. Pavol berättar om en minnesvärd episod från den mest sydliga änden: dagen då himlen höll på att falla ner över Österlen.
Jeg ankom til Sverige, så som mange andre, på sensommer 2015. Også jeg ville starte et nytt liv i et nytt land. I motsetning til mange kom jeg utrustet med et fersk svensk identitet – forskarskolans doktorand, ansatt ved Göteborgs universitet. Forskarskolan og universitetet, nærmere sagt dets Institutionen för historiska studier, har på ulike måter forankret meg i et land som jeg har vært interessert i i lengre tid, men som jeg aldri før har besøkt. Instituttet har blitt mitt «hjemmebane», mens forskarskolan har vist meg i rike farger at det virkelig finnes et Sverige utenfor Västra Götaland og Bohuslän (dvs. langs Nettbuss 600-linjen som kjører mellom Göteborg og Oslo J) Dette har skjedd rent fysisk – hvor enn ellers ville jeg få anledning til gjentatte reiser til og rundt landets sørlige trakter? – men i enda større utstrekning intellektuelt.
Min egen reise med historiefaget begynte for en god del år siden. Likevel var det først her, på forskarskolans internater, der jeg leste meg fram til en fyldigere forståelse av mangfoldet som det byr på, tematisk, metodologisk og – for å ikke glemme livets farger – kulinarisk. Visst vil jeg gjerne få prate oftere om internasjonal samtidshistorie med mine doktorandkolleger, om ministrer og diplomater, avtaler og konvensjoner. Men dette kunne sannsynligvis bare skje på bekostning av den dypdykken i Sveriges historie som jeg fikk nyte godt av. Man kan vel lese Norstedts 10 tjukke bind isteden, skjønt dette ville være utrulig mindre morsom, ikke sant?
Det er meg en gledje at jeg møter mange kunnskapsrike og hyggelige kolleger, hver og én med sin unik erfaring og interesse for fortiden, nettopp gjennom forskarskolan. Jeg trives i dens imøtekommende klimat, og jeg er sikker på at mange andre trives her også. Når dette samarbeidet fyller 20 år nå, kan man påstå at det har skapt et felleskap, en liten «republic of letters» som forstår betydelsen av intellektuell samspill.
Doktorandlivet med forskarskolan leverer også overraskelser, av og til av noe irriterende slag. Jeg husker særlig godt en sånn.
Det nærmet seg teorikurset, på den sagnomsuste Drakamöllan, men først var det Påske. Der jeg kommer fra er Påske et viktig familiefest, og så dro jeg hjem for å være sammen med slekten i sirka en uke. Mens jeg fortsatt satt i Slovakia, regnet det e-poster med teorikurset i temafeltet. Jeg har ikke ignorert dem helt, men noen har jo gått tapt forbi meg. Så var det først på Drakamöllan at jeg fikk med at hver doktorand hadde fått tildelt to kollegers teoriskisser å kommentere på, kun en kaffepause før øvelsen skulle gå ut av stapel. Nå skal himmelen falle!, tenkte jeg. I all sjokk klarte jeg ikke finne noe nærmere om hvilke doktorandtekster ventet på mine ønskelig konstruktive tanker. Jeg åpnet alle samtidig på laptopen og forsøkte å lese raskt gjennom så mange som jeg kunne, i et desperat håp at jeg vil få noen poeng klare når det blir min tur. Jeg hadde flaks, den kom ikke straks, og skisseantallet minsket som tiden gikk. Da det var fire (?) stykker igjen, ble det kaffepause – og det ble sagd at jeg skal kommentere etter pausen på den og den skissen. Jeg var reddet!
Min historie med forskarskolan gikk videre uten noe som helst havari. Slik lyder også min lykkeønske til forskarskolan, og til dem som sørger for dens velstand og framvekst – må den rulle på uten havarier! Det er ytterst viktig at den fortsetter som en platform, der yngre og erfarne forskere fra ulike miljøer møter hverandre i en regelmessig takt.